Saturday, 19/8/2017 | 4:50 UTC+2

Synnøve Fjellbakk Taftøe

Post by relatedRelated post

Synnøve arbeidet i Utenriksdepartementet under Gro-Harlem Brundtlands Arbeiderpartiregjering, og ble avskjediget i unåde i 1992. Det var Regjeringen Gro Harlem Brundtland som stod for avskjeden. Avskjeden kom som en konsekvens av hennes avsløringer på metoder som ikke tålte “dagens lys” i saksbehandlingen som Regjeringen og UD er forpliktet å følge i h.h.t. forvaltningsloven. Hun fant ut at det ble gjort grove feil i saksbehandlingen for å føye seg etter EU-saker (fisket) som strømmet på i Utenriksdepartementet. Dette fordi hun som jurist i UD (Utenriksdepartementet) arbeidet med saker vedrørende Regjeringens overivrige EU- tilpasning. Hun reagerte på denne ulovligheten, som bl.a. gikk på å desinformere det norske folk.

Dråpen som fikk begeret til å flyte over for maktapparatet var om EU-direktivene. Bit for bit hadde hennes avsløringer avdekket regjeringens desinformasjon. Kampanjen for å få folk til å akseptere EØS sprakk, takket være personer av Synnøves støpning. Videre ble makteliten redd da de fant Synnøves avsløringer så kompromitterende, at de spredde rykter om henne slik at man ikke skulle ta henne alvorlig -og for at mediafolk skulle ta avstand fra henne.

Synnøve Fjellbakk Taftø – jurist. Forfatter av Skjoldmøysagaen. Taftø arbeider for menneskerettighetene i Norge og mot tvangsbehandlig i psykiatrien, ødeleggelse av rettsstaten og den økende korrupsjonen, og har blitt tvangsinnlagt i psykiatrien 4 ganger, senest i februar 1999. Hvorfor? Jo, Synnøve hadde proklamert at hun ville ytre seg om generelle overgrep i Norge, foretatt med myndighetenes velsignelse! Dette skulle skje i Geneve direkte til Torturkommisjonen og direkte til WHO. Dette tåltes ikke, – og veien til Nordland Psykiatriske var ikke lang, og det var med bistand fra politiet!

—–
Jurist Synnøve F. Taftøe har i brev til Øyvind Aarsnes i ‘Folkeaksjonen mot EU-medlemskap’, forklart hva som skjedde ved hva hun kaller statskuppet i 1945:
“Når det gjelder bakgrunnen for at Grunnloven ble satt til side, så er det et lite kjent faktum at Norge juridisk sett var okkupert av de allierte i tiden 8. Mai 1945 – 13. Desember 1945. I denne tiden ble Norge ikke styrt av den første regjeringen Gerhardsen, men av allierte propagandaeksperter, de fleste av jødisk herkomst, som ga ordrer til de spesialutplukkede departementsrådene i hvert enkelt departement om hva som skulle gjøres. Det var disse propagandaekspertene som stod bak både Krigsbarnutvalget og de grunnlovsstridige provisoriske anordningene som har utgjort “grunnlaget” for norsk rett etter krigen, ikke den såkalte hjemmefronten, men det var jeg ikke klar over i 1989. Jeg visste derimot at Jens Christian Hauge har spilt en nøkkelrolle både i 1945 og i alle år siden og jeg mistenkte han for å være den “agent Oskar” som Mossad var så stolt av.

Det var onkelen til Stein Rognlien som kom med bud fra de allierte om at statsborgerloven skulle endres slik at tyskgifte kvinner og nordmenn med tysk avstamning på farsiden ble fratatt det norske statsborgerskapet. Bakgrunnen var at okkupasjonsmyndighetene ønsket hjemmel for fengsling og utvisning. De ansvarlige saksbehandlerne i justisdepartementet nektet og medvirke. Men regjeringen Gerhardsen fremmet likevel forslaget og fikk Kongen til å underskrive på denne provisoriske anordningen som juridisk sett er et statskupp, idet den uttrykkelig setter statsborgerlovgivningen ut av kraft. I 1990 oppdaget jeg at i alle år, selv lenge etter at han ble pensjonist , har Stein Rognlien voktet hemmelighetene om det som skjedde i 1945 og nektet innsyn i arkivet til justisdepartementets lovavdeling. Mens de andre departementene overleverte sine arkivalier til riksarkivet, klarte Stein Rognlien, som
http://www.grunnlovens-vektere.com/html/sf_1.html
ekspedisjonssjef i lovavdelingen å hindre at ugjerningene fra 1945 ble utsatt for offentlighetens søkelys. Sannsynligvis er dette arkivet fortsatt utilgjengelig selv om Stein Rognlien, om han fortsatt lever, neppe er i stand til å vokte det personlig lenger.

Men Stein Rognliens største “synd” er ikke at han har voktet hemmelighetene til kuppmakerne av 1945, men at han selv har rasert grunnleggende norske rettsprinsipper og indoktrinert spesialutplukkede jurister som så er plassert i nøkkelstillinger i domstoler og forvaltning. Etter min oppfatning er det Jens Christian Hauge og Stein Rognlien som mer enn noen har ødelagt det norske rettssystemet.
[]
Når det gjelder “landsfaderen” Einar Gerhardsen, så ble han i 1939 oppnevnt som medlem av et hemmelig utvalg med mål å sette Grunnlovens bestemmelser om provisoriske anordninger ut av kraft og gi (arbeiderparti) regjeringen diktatoriske fullmakter i krigstid eller når krig truet. Han visste derfor godt at hans regjering ikke hadde lov til å gi provisoriske anordninger som stred mot uttrykkelige lovbestemmelser. Men hans effektive “sekretær” Jens Christian Hauge sørget for at saken om endring av statsborgerlovgivningen kom på regjeringens dagsorden samme dag og etter spørsmålet om dødsstraff skulle anvendes, et enda mer radikalt brudd på norsk lov. Etter at det var blitt vedtatt å henrette den stakkars Reidar Haaland (for at Quisling ikke skulle bli den første og kanskje eneste) gikk endringen i statsborgerlovgivningen gjennom uten debatt.

Denne lojaliteten mot fremtidige generasjoners rett til å bestemme over seg selv er kanskje det mest karakteristiske ved den norske folkesjela. Den bunner i en underliggende tro på allmenningsprinsippet, altså at naturresursene er felleseie mellom de til enhver tid levende mennesker og ingen har rett til å delta i forvaltningen av slike ressurser etter at han eller hun er død og borte. For å kunne delta i forvaltning og/eller utnyttelse må nemlig personen være fysisk tilstede. Hjemfallsrettsordningen bygger på at de allmenningsberettigede kan overdra utnyttelse av ressursen til utenforstående, men bare for sin levetid. Det jødisk-kristne utgangspunktet, som danner grunnlaget for EU-retten, er derimot eiendomsrettsprinsippet der en pave, en stat eller EU-kommisjonen kan gi retten til å forvalte og utnytte naturressurser både til ikke-levende vesener (kirker, aksjeselskaper, stiftelser, båter) og til utvalgte familier for all framtid. Ideen om at ikke-levende vesener har rettigheter ble innført med vold og makt med en provisorisk anordning om “erstatningsdirektoratet” i 1945, mens overgangen fra allmenningsforvaltning til eiendomsforvaltning av naturressursene i Norge har skjedd gradvis over to generasjoner. Jeg må innrømme at jeg er temmelig forbauset over hvor smertefritt det har gått for kapitalens norske lakeier å endre rettstilstanden både i fiskeriene, oppdrettsnæringen og den såkalte finnmarkseiendommen, for ikke å snakke om Nordland og Troms.

Grunnloven er jo formelt ikke satt ut av kraft, men den respekteres verken av lovgivere eller dommere etter det såkalte landssvikoppgjøret som innebar et totalt brudd, ikke bare med Grunnloven, men også med de rettsprinsippene norsk rett er tuftet på. I motsetning til Grunnloven kan disse prinsippene ikke endres, bare byttes ut med andre grunnprinsipper.

Det er dette muldvarpene i norsk forvaltning har gjort, stikk i strid med folkets mening.

Og for de som ikke vil innrette seg i pakt med den nye tid finnes det et nådeløst uvesen som “kurerer” tankespinn med depotinjeksjoner av psykofarmaka. Det er den virkelige terroren i den globale landsbyen av i dag.
http://www.grunnlovens-vektere.com/html/sf_2.html
——————-
Fra Taftø’s bok Skjolmøysagaen:
Men den som gjør knefall for Mammon, havner uvegerlig i et trostvangssystem. Den som må ha Maktapparatets velvilje for å få en inntekt som dekker det forbruk han har lagt opp til, mister retten til å følge samvittighetens stemme og må godta oppfatninger som han innerst inne avskyr. Selvforakt er en uunngåelig konsekvens.

Nordmenn flest tror ikke på myten om «Guds utvalgte folk», men føler seg overbevist om at alle mennesker er likeverdige og likeberettigede. Derimot er det mange norske politikere og embetsmenn som tror de er utstyrt med evnen til å skille mellom godt og ondt i verdenspolitikkens vanskelige spill. Enda flere kan kjøpes for CIA penger. Dem om det, som Hamsun sa for å tilkjennegi en forakt som han egentlig ikke ville vedstå seg. Jeg skal gå lenger. Jeg innrømmer min grenseløse forakt for embetsmenn og politikere som begår uhyrligheter for å bistå Mossad, CIA, MI5 eller Jens Chr. Hauges hemmelige hær. Enda mer forakter jeg dem som er ansvarlige for at milliarder av norske skattekroner bevilges til utviklingshjelp og nødhjelp, men brukes til å befeste Kapitalens makt. Men mest forakter jeg den tause majoritet, de som for kortsiktig vinnings skyld lukker øynene og avhender fremtidige generasjoners umistelige rettigheter og friheter – og innbiller seg selv at de kan ikke annet.

——————-

Av: Bjørgulf Mortensen, statsansatt. 30 år i Luftfartsverket.
Synnøve arbeidet i Utenriksdepartementet under Gro-Harlem Brundtlands Arbeiderpartiregjering, og ble avskjediget i unåde i 1992. Det var Regjeringen GRO HARLEM BRUNDTLAND som stod for avskjeden. Avskejden kom som en konsekvens av hennes avsløringer på metoder som ikke tålte “dagens lys” i saksbehandlingen som Regjeringen og UD er forpliktet å følge i h.h.t. forvaltningsloven. Hun fant ut at det ble gjort grove feil i saksbehandlingen for å føye seg etter EU-saker (fisket) som strømmet på i Utenriksdepartementet. Dette fordi hun som jurist i UD (Utenriksdepartementet) arbeidet med saker vedrørende Regjeringens over-ivrige Eu- tilpassning. Hun reagerte på denne ulovligheten, som bl.a. gikk på å desinformere det norske folk.

Ref. fra BmOnlines: Synnøve Fjellbakk Taftø.

I kampen mot EU-smisking var Synnøve Taftø lojal til sitt lands interesser. Hun burde ha vært leder av (NEI til EU) og hadde også “passet godt på” denne falske stortingsgruppa “Europabevegelsen” etabl. 1969 på tinget.

Dråpen som fikk begeret til å flyte over for maktapparatet var om Eu-direktivene. Hun ble avskjediget i u-nåde i 1992. Bit for bit hadde hennes avsløringer avdekket regjeringens desinformasjon mot folket. Kampanjen for å få folk til å akseptere EØS sprakk, takket være personer av Synnøves støpning. Videre -makteliten ble redd da de fant Synnøves avsløringer så kompromitterende, at de spredde rykter om henne slik at man ikke skulle ta henne alvorlig -og for at mediafolk skulle ta avstand fra henne.

Helge Lund i NRK spredte rykter på den interne kommunikasjonslinjen, at hun led av kverulantparanoya. Dermed ringte ikke Terje Svabø NRK TV dagsrevyen for å ha et avtalt direkteintervju med Synnøve Taftø. Giften og svertingen av Synnøve spredtes med rakettfart, og den virket. I flg. Reidar Johansen i Stortingets fiskerikomite som fortalte henne årsaken til den storm hun hadde vakt ved et storoppslag i Dagbladet, som Ingolf Håkon Teigene hadde ordnet. (han var en av de få journalister som var rettlinjet), nå ble uten videre oppfølgning.

Utenriksdepartementet hadde underhånden latt Stortingets presidentskap få vite at Synnøve Fjellbakk Taftø var psykisk syk og kom med sinnsforvirret tøv. Dette budskapet gikk videre til norske media på ryktebørsen. Intet middel er for sjofelt for APs maktapparat når de ønsker å stoppe kjeften på kritiske borgere med ærlige hensikter.

Hennes mening om demokratiets råtne politikere: Et demokrati kan ikke leve med politikere som bare interesserer seg for sin egen renominasjon -og byråkrater som gir vanlige folks interesser på båten for å mele sin egen kake.

Her kan dere lese om NRK som kontaktet meg for å få et intervju med meg etter at dem “fant” min hjemmeside:NrK viser stor interesse for det meste?? Her kan dere lese ved selvsyn. Comments: Her en dag kom det e-post fra NrK….

(Dette er statskanalen NRK) Opprinnelig melding—– Fra: finnmark@nrk.no (Norsk Rikskringkasting) TV og radio. Til: bmonline@c2i.net Dato: 19. januar 1999 19:11

Emne: Hvorfor så anonym Dersom du er så stolt av å være den du er – hvorfor så anonym på hjemmesidene. Kanskje du går glipp av muligheten til å bli intervjuet av NRK.

BmOnlines svarer: Finnmark NRK? Er det noe å se frem til? Og forresten så er jeg fra distriktet (Vardø) og kjenner dere veldig godt. Bare pass dere!!! Mitt fulle navn er på mine hjemmesider– det er bare for dere å lete, men det er nok annet dere forsøker dere på?
PS…en sensasjon kommer sjelden alene.
MVH Bjørgulf..
Webmaster BmOnlines

Jeg skriver til NRK hva jeg synes dem burde gjøre mot Synnøve i stedet for å sverte henne: PS: Jeg glemte en viktig ting!! Dere som er så ærekjære, denne henvendelsen deres kommer 9 år for sent. Avtalen Synnøve Fjellbakk Taftø hadde med T. Svabø dagsrevyen -skulle vært satt ut i livet som avtalt! Men for å gjøre en lang historie kort, kan du anonyme NRK -medarbeider gjøre følgende. Sørg for at Synnøve Fjellbakk Taftø får en slags oppmuntring av NRK,- og da vil jeg føye til- dere har ikke nok penger i kassen for å bøte på det stygge dere gjorde mot Synnøve. Ingen penger kan gjøre det godt igjen! Ingolf Håkon Teigene( NRK) er en som er oppegående hos dere! Men jeg vil på det sterkeste anbefale at dere sender henne en postanvisning pålydende 5 millioner norske kroner. Det vil jeg kalle en slags billighetserstatning for at dere har skadet hennes gode navn og rykte. Shame on you! Og 2,5 mill. kr. av dette kunne jo Regjeringen Arbeider Partiet dekke -det kalles å ta litt ansvar! Synnøve hadde virkelig ikke fortjent det dere gjorde. Det synker inn i folkedypet og gjett hvem som høster storm? Jeg foreslår at dere fortere enn svidd privatiserer hele butikken og skrinlegger å kreve inn NRK -lisensen for all fremtid. Det burde være passende mild straff for NRK-monopolet i tillegg! I grunnen alt for billig!! For å ha vært Arbeiderpartiets mikrofonstativ.

Synnøve Fjellbakk Taftø – jurist. Fikk sparken i Utenrikstjenesten i 1992 og har blitt tvangsinnlagt i psykiatrien 4 ganger, senest i februar 1999. Forfatter av Skjoldmøysagaen, Samfunnstrykk 1997 – PB 156, 2402 Elverum. Taftø arbeider for menneskerettighetene i Norge og mot tvangsbehandlig i psykiatrien, ødeleggelse av rettsstaten og den økende korrupsjonen.

Her tar en annen norsk borger kontakt med Statsminister Bondevik.

VEDRØRENDE ” SAMVITTIGHETSFANGE” SYNNØVE F TAFTØ

. Med tanke på at Synnøve Fjellbakk Taftø. 8630 Storforshei, nå må antas å være en ufrivillig samvittighetsfange ved Nordland psykiatriske sykehus, er det oppstått uro blant fiskere, og fritidsfiskere langs kysten. Dette fordi at Fjellbakk Taftø ikke er glemt, eller – blir glemt for å ha blitt sparket fra UD, kun for å informere om viktig, men fordekt informasjon om fiskeriene, under forhandlinger med EU Men ikke minst, for at det var Synnøve Fjellbakk Taftø, som oppnådde forliket i Strasbourg med Regjeringsadvokaten, for fritidsfisker og bussjåføren som ble dømt i Høyesterett. Uroen øker for hver dag, etter at Kystfolket fikk bevis for at Taftø var internert. Den eneste juristen, med nok faglig innsikt, – og som ikke lot seg presse og/ eller kjøpe i kampen om allemannsretten, og fordekte fiskeforhandlinger med EU, er internert. “Juristen” Peter Ørebech, unngikk internering, med sitt klare dobbeltspill. Forvirring, forbauselse og uro, kan lett utvikle seg til reaksjoner i rettferdig harme. Det er bevis nok, som sammen med foreliggende dokumenter i justisdepartementet , dokumenterer at leger, tjenestemenn, og en lensmann sitt ulovlige bruk av psykiatrien, og ved bruk av mentale diagnoser. Dette på fritt grunnlag – etter at enkelte individer forsøkte å ta opp lovbrudd, – fra tillitsvalgte og offentlige tjenestemenn.

Bjørgulf Mortensen Siste klipp er fra internett. Nå blir dette spredd i Danske aviser mot EU!!

Statsminister Kjell Magne Bondevik, Statsministerens kontor, Akersgt. 42, postboks 8001 Dep, 0030 Oslo, (tlf. nr. 22 24 90 90).

I går mottok vi et brev datert 8. mars d.å. fra Det Kongelige Justis- og Politidepartement med følgende overskrift: “Vedr. innbringelse av politiske fanger på politibudsjettet”. At vi har hatt og har politiske fanger her i landet, ja, det er noe vi har visst meget lenge, men det som er det unike nå, – det er at landets Justisdepartement n å faktisk innrømmer det. Synnøve Fjellbakk Taftø er en slik politisk fange! Medio februar d.å. ble hun tvangsinnlagt på Nordland Psykiatriske Sykehus hos fangevoktdirektøren v/NPS, Atle Aas! Dette var hennes 4. tvangsinnleggelse! Den varte i ca. 14 dager, og i dag er hun ute igjen. Fra sin bakgrunn i det diplomatiske korps gjennom ca. 15 år, og hvor hun på 90-tallet fikk avskjed i unåde p.g.a. at hun ytret seg sannferdig om myndighetene og de politiske myndighetspersonene og som det igjen for enkelte selvsagt var svært lite flatterende for! Hvorfor hennes 4. tvangsinnleggelse nå? Jo, Synnøve hadde proklamert at hun ville ytre seg om generelle overgrep i Norge, foretatt med myndighetenes velsignelse! Dette skulle skje i Geneve direkte til Torturkommisjonen og direkte til WHO. Dette tåltes ikke, – og veien til Nordland Psykiatriske var ikke lang, og det var med bistand fra politiet! Som det psykiatriske offer Arnold Juklerøds nærmeste pårørende, vil jeg nevne ham som kansje den mest kjente politiske fangen i Norge i nyere tid, – kjent ikke bare i Norge, men faktisk i hele verden, (undertegnede har med egne øyne sett brev poststemplet i Sør-Afrika og adressert som sådan, “Til Juklerud i Norge” og som kom fram til brakka på Gaustad, – Juklerøds bopel de siste 3,5 år av sitt liv). Juklerøds advokat, advokat Knut Rognlien, skrev i en pressemelding fra 7. september 1995 bl.a., sitat begynner: “Den person som protesterte og holdt seg til loven, ble ikke tatt alvorlig, men utdefinert som psykiatrisk tilfelle. Dette bestyrker mistanken om at psykiatrien også i Norge er blitt brukt på politisk grunnlag overfor opposisjonelle og annerledes tenkende”, sitat slutt. Synnøve Fjellbakk Taftø er en ener, ikke korrupt som mange av hennes motstandere er. Hun er redelig og sannferdig i all sin fremferd. Og med hennes sannferdige ytringer og hennes intellekt, ble hun “farlig” for d’herrer som ønsket Norge inn i EU og for de som forhandlet fram EØS-avtalene, – da særlig hva gjaldt fiskerispørsmålene, – som stod hennes hjerte nærmest! Pr. idag koker det på kysten blant fiskeribefolkningen over det horrible som myndighetene i g j e n har gjort mot Synnøve! Og de av myndighetene som min kone og undertegnede har vært i kontakt med enten pr. brev eller telefon eller begge deler, så som Helseminister, Justisminister, folk i Utenriksdepartementet, folk hos Regjeringsadvokaten osv. osv., virker det som om det er en litt heller nervøs stemning, (våre opplevelser). Inntil jeg begynte å arbeide med overgrep i psykiatrien, sommeren 1992, hadde jeg ennå min barnetro i behold: I vårt land forekommer det ingen kobling mellom politikk, psykiatri og rettsvesen. Skulle det forekomme enkeltstående overtramp, så har vi da domstoler som vet å beskytte sine borgere, som lar alle saker bli “fullkomment opplyst”, som det heter. Våre politikere er ikke korrupte. Legger du bevisene på bordet, så tar de straks affære. De dekker ikke over og fortier ikke lovbrudd hos myndigheter og rettsinstanser, men er rettsstatens og demokratiets fremste beskyttere. – Ja, vi vil gjerne tro det er slik. Vi vil tro oss beskyttet av rettsstaten og demokratiet. Og av offentligheten, den frie presse. Dersom noen gidder å lese, da. Dersom noen våger å trykke. Men vi har lært: Politikere, psykiatere og domstolene forblir i disse spørsmål en uheldig treenighet, en treenighet vi godt kan være foruten når treenigheten blir brukt som vi har sett i Juklerød- og Taftøsaken! Alle illusjoner mistet jeg relativt fort. Og da Juklerødsaken var oppe i Stortinget 31. mai 1996 og det skulle stemmes over om det skulle nedsettes en offentlig granskningskommisjon, stemte bl.a. a l l e Kr.f’ere nei, (av de som var tilstede – 7 (syv) stk.) og disse var: V. Svarstad Haugland, A. Næss K. M. Bondevik, M. Aukan, H. Frafjord Johnson, O. T. Lånke og O. Holten. Og jeg glemmer ikke den delegasjon som en tidlig vårdag 1995 var nede i Tyrkia for å besøke den politske samvittighetsfangen Zana. Det var Dem statsminister, Kirsten Kolle Grøndahl, Anne Enger Lahnstein og Kaci Kullmann Five. Jeg så fru Five gråte på TV over hva hun hadde fått oppleve med møtet med Zana, men dette var tydeligvis glemt av den samme fru Five stemte nei sammen med Dem statminister når det gjaldt granskning av Juklerødsaken. Om det gjorde inntrykk på fru Five og Dem statsminister da Juklerød døde 25. januar 1996 etter ca. 25 års tortur på Gaustad, vet jeg ikke. Jeg regner med at dette gikk smertefritt for dere begge (leses: alle politikere). Men en ting er sikkert, – psykiaterne tok livet av Juklerød! Si meg Bondevik! – og vær ærlig nå! Hvorfor skal det være så langt mellom liv å lære! Du forkynner det kristne budskap, og skjønn meg rett: Det har jeg ikke noe imot, tvert om! Men det jeg har noe i mot er at du ikke lever etter det du forkynner! – hvertfall ikke overfor personer som stiller ubehagelige spørsmål til myndighetene og som blir diagnostisert for at de samme personene ikke skal ha således injurierende kraft. Dette bør du få satt en stopper for! I mai d.å. skal de nye psykiatrilovene antageligvis vedtas. Jeg er skremt over hva som ligger på bordet som utkast pr. idag! Juklerød er død! Synnøve lever – en ressursperson som bør bli tatt på alvor! Hennes diagnose bør du være mann for blir slettet Bondevik, du har n o k makt til det! Synnøve kan i mange år ennå yte landet Norge en uvurderlig arbeidskraft! Jeg avventer svar statsminister!

BmO: kommentar; Her ser dere en mann som prøvde å ta opp dette med BONDEVIK som er statsminister. Det viser seg at Statsminister Bondevik bare er en som løper Eurpabevegelsen’s ærender tross sin prestekrage.

Kilde/Forfatter: BmOnlines Norge:
http://home.c2i.net/bmonline/html/taftoe_2.html

——

Av Synnøve Fjellbakk Taftø

Da jeg tidlig på 1980-tallet representerte Norge i styringskomiteen for FNs Befolkningsprogram (UNFPA), ble jeg oppmerksom på en steriliseringsmetode som angivelig hadde det fortrinn at man ikke behøvde å opplyse pasienten om at hun ble sterilisert, idet man kunne gjennomføre inngrepet i forbindelse med gynekologiske masseundersøkelser. Metoden var ganske enkel, den besto i å sprøyte syre opp i egglederne. Jeg mente å ha lest noe om at det i Auschwitz hadde foregått medisinske forsøk bl.a. med denne metoden, og tok kontakt med de prosjektansvarlige. De kunne raskt berolige meg, sporene ledet ikke til dr. Mengele og 1940-årene, men til en inntil da for meg ukjent nordmann, dr. Ørnulv Ødegaard. Han hadde utviklet metoden omtrent på den tiden da byggingen av de tyske konsentrasjonsleirene tok til.

Jeg må innrømme at jeg den gang ikke reflekterte særlig over hvilke kvinner som hadde vært dr. Ødegaards forsøkskaniner, det skjedde først et snaut tiår senere da jeg oppdaget at Ørnulv Ødegaard gjennom mer enn 50 år hadde vært den internasjonale hjerneforskningens kontaktperson i Norge, at han var direktør for Gaustad sinnssykehus og at denne norske legen hadde hatt en makt som stilte dr. Mengele og andre tyske konsentrasjonsleirleger helt i skyggen.

I mellomkrigsårene var datidens internasjonale organisasjon for nøytralisering av «samfunnsfiender», Det internasjonale sunnhetsbyrået i Paris, blitt diskreditert på grunn av åpne diskusjoner om rasehygiene og barmhjertighetsdrap. Den nye organisasjonen som ble etablert i Genève etter 2. verdenskrig fikk et vakkert navn og enda vakrere formålsparagrafer. Men i virkeligheten ble Verdens Helseorganisasjon skreddersydd for å være et lukket forskningsforum for hensynsløse vitenskapsmenn som benyttet hjelpeløse institusjonsbeboere som forskningsobjekter. Hjerneforskningen, eller psykiatri som virksomheten ble benevnt, fikk høyeste prioritet. I Norge var det en trio som la opp forskningsaktivitetene. Det var helsedirektør Karl Evang, statens overlege i psykiatri Christofer Lohne Knudsen og – ja nettopp – Ørnulv Ødegaard.

Først måtte den fulle forskningsfrihet etableres. Okkupasjonsstyret, som sannsynligvis hadde hørt rykter om Ødegaards lobotomieksperimenter, hadde sendt ut et rundskriv til alle sinnssykehus om at samtykke fra den sinnssykes verge måtte innhentes ved bruk av smertefulle eller farlige behandlingsmetoder, så som sjokkbehandling eller lignende. Så snart Karl Evang hadde klart å etablere seg som helsedirektør utenfor all politisk kontroll og styring, inviterte han til «høring» om disse reglene. Ikke uventet svarte et flertall av sinnssykehusdirektørene at okkupasjonsstyrets regler var både unødvendige og ugjennomførlige. Evang og Lohne Knudsen var skjønt enige i at de såkalte «nye behandlingsmetodene» måtte kunne benyttes etter legenes forgodtbefinnende.

Fylkes- og kommuneleger som kunne tenkes å slå alarm om forholdene for de stakkars pasientene fikk nye instrukser som dels fratok dem inspeksjonsretten, dels fastslo at ved alle inngrep på såkalte «medisinske indikasjoner» var den behandlende lege suveren. Det gjaldt også – og kanskje særlig – seksualinngrep såsom kastrasjon, sterilisering og abort.

Men fortsatt hadde forskerne et stort problem, nemlig tilgangen på ressurser, både personer og penger. Dødeligheten var stor, særlig ved de kirurgiske forsøkene. Dessuten var det utilfredsstillende (og kanskje risikabelt) å basere seg på forskningsmidler utelukkende fra utlandet. I 1949 kom Ørnulv Ødegaards forskningsimperium i full drift med støtte også fra regjering og Storting. Et notat av 21.1.49 dannet grunnlaget. Det skulle være «til hjelp for Helsedirektøren når det skal begrunnes hvor samfundsmessig viktig støtte til psykiatrisk forskning er blitt, – hva enten slik støtte gis innen rammen av det ordinære statsbudsjett eller søkes tilveiebrakt av andre statsmidler som “tippepenger”». Dessuten gikk det ut rundskriv fra Helsedirektoratet om at alle landets sinnssyke skulle registreres, på kartotekkort utarbeidet av dr. Ødegaard og oppbevart hos ham på Gaustad.

Sinnslidende som ikke var voldelige eller kriminelle var på den tiden hovedsakelig i privatpleie, utenfor sykehuslegenes maktområde. Dette ble det raskt slutt på. I stedet gikk det ut instruks om å bygge «sinnssykeisolater» ved hver liten sykestue og hvert lite lokalsykehus. Og snart kunne dr. Ødegaard og hans forskningsassistenter basere seg på en jevn tilgang av nytt «forskningsmateriale». Men heller ikke dette var nok. Det var en møysommelig prosess å få en person erklært sinnssyk, og både politi og rettsvesen måtte involveres. I 1951 ble Ørnulv Ødegaard oppnevnt som formann i en komite som skulle lage forslag til ny sinnssykelovgivning. Ved kongelig resolusjon fikk denne komiteen instruks. Fra denne instruksen hitsettes:

Videre bør komiteen ikke begrense sitt arbeide til de sinnssykes stilling alene. Men være oppmerksom på om det er behov for tilsvarende lovregler for narkomane, psykopater, alkoholikere og personer med mangelfullt utviklede sjelsevner.

Blant de spørsmål komiteen bør ta standpunkt til nevnes:

Adgang til å iverksette behandling i sinnssykehus av ikke sinnssyke uten deres samtykke, når den syke har behov for forvaring og behandling. En tenker her særlig på narkomane, alkoholister og svære tilfeller av psykopati.
Og så videre, i alt 11 punkter. Til slutt sammenfattes mandatet for Ødegaards komite på følgende måte: «og fremkomme med forslag til revisjon av lovgivningen på dette felt der hvor det ansees nødvendig eller ønskelig».
Ødegaard fremkom med forslag. Det viktigste var kanskje innføringen i norsk språk av nytalebegrepet «alvorlig sinnslidelse». Juristene i lovkomiteen mente at dette begrepet burde defineres, men det ble som Ødegaard ville: «Alvorlig sinnslidelse» skulle etter norsk rett være nøyaktig det som undersøkende lege fant for godt å legge i begrepet på undersøkelsestidspunktet.

Og slik har det vært siden. Bare en eneste gang i løpet av de førti årene Ørnulv Ødegaards «lov om psykisk helsevern» virket, er innholdet av dette begrepet blitt prøvd for domstolene. Det skjedde i Juklerødsaken da dommerne skulle ta stilling til om Arnold Juklerød hadde vært «alvorlig sinnslidende» da han ble tatt under behandling et par decennier tidligere.

I den nye psykiatriloven som trådte i kraft 01.01.01. er Ødegaards begrepsapparat videreført og faktisk videreutviklet. Nå risikerer hvem som helst å bli tvangsinnlagt i psykiatriske sykehus og utsatt for psykologiske og medikamentelle bevissthetsendringsmetoder, såfremt en eller annen kommunelege eller psykiater – eller Overvåkningspolitiets terroristkontroll – mener at vedkommende «trenger behandling».

Frem til 8. mai 1945 var Norge et lokalstyrt samfunn der kommunene sørget for fellesoppgavene og den enkelte for øvrig styrte seg selv. Med den allierte besettelsen kom det til en nyordning av revolusjonær karakter. Det er nærliggende å anta at nyordningen av Norge fra britisk side var et eksperiment, for å teste ut hvordan makten kunne beholdes og styrkes i britiske oversjøiske områder, for imperiet hadde knaket faretruende i sammenføyningene allerede før 2. verdenskrig.
De nye makthaverne i Norge hadde to grunnpillarer å bygge på, for det første en samling «provisoriske anordninger» som de fortalte var «blitt vedtatt av Londonregjeringen, men ikke kjent i Norge» og for det andre en liten sammensveiset klikk agenter som hadde fått opplæring i Storbritannia og USA, blant dem Karl Evang og Jens Christian Hauge.

De allierte propagandamakerne kunne sine ting. Orwells roman «1984» er egentlig en samtidsberetning fra 1948 der begrepet «nytale» står sentralt. Sommeren 1945 skiftet viktige norske ord mening. Sabotasje og illegalitet ble positive begreper, kriminelle overgrep fra selvutnevnte statsfunksjonærer ble kalt «rettsoppgjør» og forsøk på å bevare norsk samfunnsordning, medlemskap i det politiske partiet Nasjonal Samling og humanitært arbeid i Røde Kors ble til «landssvik». I denne artikkelen skal vi se hvordan de allierte propagandamakerne og deres norske lakeier skapte utgruppen «krigsbarn» og la grunnlaget for en traumatisering som savner sidestykke i vårt land.

Allerede i juli 1945 sendte Sosialdepartementet ut et rundskriv til fattigstyrene i alle landets kommuner. I rundskrivet ble det bedt opplyst hvordan stemningen mot barn av tyske soldater og deres mødre var i kommunen samt anmodet om forslag til tiltak. Hensikten var naturligvis å få kontakt med potensielle samarbeidspartnere som ikke allerede var lokalisert samt å legge et formelt grunnlag for «svar» fra systemets egne agenter, bl.a. en «prestekomite» på Lillehammer og Gaustaddirektøren Ørnulv Ødegaard.

Hvor mange av fattigstyrene som svarte på henvendelsen fra Sosialdepartementet er ikke kjent, for etter at artikkelforfatteren fikk kopi av den da offentlige «Innstilling fra Krigsbarnutvalget», er hele materialet blitt klausulert på 80 år i Riksarkivet. Men selve innstillingen slik den foreligger med Ørnulv Ødegaards beregninger av åndssvake, sinnssyke og psykopater blant de 0-5 år gamle b arna, samt Jens Christian Hauges håndskrevne rettinger, er nå blitt advokatmat i en erstatningssak for Oslo Byrett, anlagt av en gruppe krigsbarn mot den norske staten.

Med basis i «forslag» fra Krigsbarnutvalget ble det satt i gang en rekke trakasseringstiltak. Etter datidens lovgivning kunne barn født utenfor ekteskap få farens etternavn når farskapet var erkjent eller rettslig fastslått. Ved rundskriv fra Justisdepartementet til landets folkeregisterførere, som på den tiden var sogneprestene, ble disse pålagt å skifte etternavn på alle krigsbarn som hadde fått farens etternavn. Men ikke nok med det: Dersom faren eller noen i farens familie var oppkalt, skulle også fornavnet skiftes ut. Nidkjære prester sørget for at ikke bare Heinz og Adolf fikk nye navn, men også Herman og Grethe. Hvilke traumer dette medførte for barn som ofte ikke stiftet bekjentskap med sitt nye navn før de begynte på skolen, er det øyensynlig ingen som har brydd seg om å undersøke.

Et annet statlig tiltak var å konfiskere alle pengebidrag fra barnefaren eller barnets tyske familie og gi kommunene beskjed om at dersom barnemødrene ikke maktet oppfostringen av krigsbarn uten offentlig støtte, kunne barna overføres til statlig «omsorg», noe som i et mer realistisk språk betød at de ble overført til Ørnulv Ødegaards forskningsstasjoner for psykologiske og psykiatriske eksperimenter. Ved en skjebnens ironi ble disse institusjonene for en stor del finansiert av den barnetrygden som Quislingstyret innførte i Norge under den tyske okkupasjonen. Ordningen var arbeidsgiverfinansiert og hadde i den korte tiden den virket gitt et betydelig overskudd, særlig fordi utbetalingene ble stanset øyeblikkelig i mai 1945 mens innbetalingene fra arbeidsgiverne fortsatte enda en tid. Nå ble disse pengene tatt for å bygge institusjoner, bl.a. Bakkebø, der normalt begavede krigsbarn ble plassert sammen med åndssvake og forsøkt innbilt at de var idioter.

Et annet grusomt barneforsøk foregikk ved at allierte militære mannskaper hentet krigsbarn fra besteforeldre eller adoptivforeldre i Tyskland og transporterte dem til Norge der de ble satt på «barnehjem» og straffet med de mest utspekulerte metoder dersom de snakket tysk eller ga uttrykk for hjemlengsel. Det er lite å undres over at et flertall av disse barna endte som psykiatriske kasus.

Men alt for den vitenskapelige forskning. Resultatene fra de grusomme norske barneforsøkene ble lagt frem på et WHO-seminar om «Mental Health of the subnormal child» som ble holdt på Holmenkollen Hotell i 1957 med det norske Helsedirektoratet som arrangør. I WHOs informasjonsmateriale er det opplyst at dette seminaret ikke dreier seg om barn som i utgangspunktet var undermåls, men om barn som er blitt «underachievers» på grunn av oppvekstforholdene. Seminaret var hermetisk lukket for andre enn de 36 deltakerne og noen observatører som var håndplukket av Karl Evang og hans «høyre hånd» Christofer Lohne Knudsen. Intet av det materiale som ble diskutert under seminaret kan gjenfinnes i Helsedirektoratets arkiver.

Men Riksarkivet mangler mer. De mangler også journalene fra Helsedirektoratets psykiatrikontor for årene 1955-60, altså de årene da krigsbarn født i perioden 1941-1946 gikk over i «de voksnes rekker». I journalen føres som kjent all inngående korrespondanse til et offentlig kontor med anmerkning om hvordan saken er blitt behandlet. Er disse journalene blitt fjernet av Helsedirektoratets eller Sosialdepartementets tjenestemenn før avleveringen til Riksarkivet, eller sitter det en påpasselig systemvokter i kjelleren ved Sognsvann og ruger på disse viktige bevismidlene for den største ugjerning som offentlige myndigheter har begått i vårt land?

————–

Den ubestridte NEI-Dronningen Synnøve F. Taftø.

TIL Det Kongelige Politi- og Justisdepartement

ved Statsråden FRÅ : DATO 19 . februar 1999 Antall sider: 35 med denne VEDRØRENDE ” SAMVITTIGHETSFANGE” : SYNNØVE FJELLBAKK TAFTØ.

Kommentar fra FME: Det er begått en stor urett mot flere borgere av Norge. En av disse borgerne er Synnøve F. Taftø. Arbeiderpartiet har “ikke livets rett” etter hva de har gjort mot henne. FME ser det som en av sine hovedoppgaver å ta fatt i denne saken. Vår Grunnlovs § 75 pkt i, beskytter mot overgrep på borgere av Norge. D.v.s. §75 / i, tar tak i overgrep gjort mot landets borgere.
Denne instansen er Sivilombudsmannen. Det kan være på sin plass å rette et meget kritisk lys imot nettopp denne instans, da man kan spørre om hvilken rolle denne instansen har hatt i mange saker av dette slag i Norge?

Derfor skal Taftø saken “opp på bordet”, da selveste Statsminister Bondevik ikke følger de lover og retningslinjer som han selv har vært med på å fatte, jfr FNs menneskerettighetskonvensjon.

Statsminister Bondevik vet at psykiatrien og politi-etaten blir brukt til “politisk krigføring” i Norge, men hva gjør han med det?
Ingen verdens ting, og hva kaller man en spade, herr Bondevik?
Hva er dette for noe simpelt tøv? Dette er ikke til å tro.

Var ikke De så imot mobbing i deres nyttårstale? Her kan vi jo lese at De er sjefen for den verste trakassering og mobbing som foregår i dagens Norge!!

Med tanke på at Synnøve Fjellbakk Taftø. 8630 Storforshei, nå må antas å være en ufrivillig samvittighetsfange ved Nordland psykiatriske sykehus, er det oppstått uro blant fiskere, og fritidsfiskere langs kysten.

Dette fordi at Fjellbakk Taftø ikke er glemt, eller – blir glemt for å bli sparket fra UD, kun for å informere om viktig, men fordekt informasjon om fiskeriene, under forhandlinger med EU Men ikke minst, for at det var Synnøve Fjellbakk Taftø, som oppnådde forliket i Strasbourg med Regjeringsadvokaten, for fritidsfisker og bussjåføren som ble dømt i Høyesterett.

Uroen øker for hver dag, etter at Kystfolket fikk bevis for at Taftø var internert. Den eneste juristen, med nok faglig innsikt, – og som ikke lot seg presse og/ eller kjøpe i kampen om allemannsretten, og fordekte fiskeforhandlinger med EU, er internert.

“Juristen” Peter Ørebech, unngikk internering, med sitt klare dobbeltspill. Forvirring, forbauselse og uro, kan lett utvikle seg til reaksjoner i rettferdig harme.
Det er bevis nok, som sammen med foreliggende dokumenter i justisdepartemntet , dokumenterer at leger, tjenestemenn, og en lensmann sitt ulovlige bruk av psykiatrien, og ved bruk av mentale diagnoser.

Dette på fritt grunnlag – etter at enkelte individer forsøkte å ta opp lovbrudd, – fra tillitsvalgte og offentlige tjenestemenn.

“OVERSENDELSESKRIV MED 30 SIDER VEDLEGG, TIL JUSTISKOMITEEN, KONTROLLKOMITEEN I STORTINGET, OG JUSTISDEPARTEMENTET”

Tidligere og nåværende sentrale politikere og tjenestemenn, blir nå dratt inn den nødvendige prosessen med minst 4 – fire sivile søksmål. Søksmål der ytterlige irregulære forhold vedrørende maktmisbruk og falske diagnoser mot sakesløse personer, basert i den pågående maktkampen om eiendomsretten til det Norske folk sitt arvesølv, blir adekket.

De enorme økonomiske og fremtidige verdiene av de marine ressurser Norge får tildelt i internasjonale forhandlinger. Synnøve Fjellbakk Taftø, har tilegnet seg en “farlig” innsikt i dette spillet som diplomat, og er en langt “farligere fisk”, som det er formålstjenlig å internere, enn både undertegnede og lensmannsførstebetjent, Gjert A. Nærø.

Men det ble mobilisert lensmannsetat og leger til å nøytralisere sistnevnte i psykratriens navn. I en pågående etterforskning, – og i nevnte sivile søksmål, kan selv ikke vår nåværende statsminister, Kjell Magne Bondevik utelukkes som et hovedvitne. Jeg oversender denne telefax med vedlegg, for at den nåværende ledelse i justisdepartementet kan bli rimelig informert i den pågående “Taftøsaken”.
Justisdepartementet kan forhindre at denne saken ikke nødvendigvis må bli en del av prosessen – i de kommende rettsforhandlinger. Til Justisdepartementet legger jeg ved til opplysning, – som vedlegg nr. 1, undertegnede sin telefax til Sentralstyret i Norges Fritidsfiskarlag, og styret i Søre Sunnmøre Fritidsfiskarlag, datert 7. februar 1999. Telefaksen vart avsendt 2 – to dager før Taftø ble internert, og en ny interesseorganisasjon står nå på nytt overfor et identisk angrep, som Kystfiskarlaget fikk føle i 1993.
Da var også lensmann Roar Skoglund en sentral medspiller, og lensmannen fikk dessverre dratt daværende justisminister Grete Faremo med inn i maktkampen, på feil grunnlag.

Statsråden har nå fått dokumentert at; – underordnede tjenestemenn – i departementets ytre etat har, – i 1993 og i 1998, beviselig benyttet sin stilling – i en partisk kamp i mot Kystfolket sine urgamle og lovfestede rettigheter. Rettigheter som var urettmessig inndratt av “krefter på Sunnmøre”, gjennom Fiskeridepartementet, og stadfestet – ved dom i Høyesterett som følge av en ikke lovhjemlet forskrift.

Tror statsråden at det er bare noen få utvalgte, – som vet – at det var Synnøve Fjellbakk Taftø, av alle – som utviste nok integritet, mot og kløkt, til at regjeringen, – valgte å innrømme at en fritidsfisker var straffet ulovlig av Høyesterett?

Mange nok vet, at regjeringen unngikk å bli dømt i Strasbourg for skandalen.

Med vennlig

hilsen

Tore og Velaug Lie

Ad.den politiske fangen Synnøve Fjellbakk Taftø

Statsminister Kjell Magne Bondevik,
Statsministerens kontor, Akersgt. 42,
postboks 8001 Dep,
0030 Oslo,
(tlf. nr. 22 24 90 90).

I går mottok vi et brev datert 8. mars d.å. fra Det Kongelige Justis- og Politidepartement med følgende overskrift: “Vedr. innbringelse av politiske fanger på politibudsjettet”. At vi har hatt og har politiske fanger her i landet, ja, det er noe vi har visst meget lenge, men det som er det unike nå, – det er at landets Justisdepartement nå faktisk innrømmer det.

Synnøve Fjellbakk Taftø er en slik politisk fange! Medio februar d.å. ble hun tvangsinnlagt på Nordland Psykiatriske Sykehus hos fangevoktdirektøren v/NPS, Atle Aas!
Dette var hennes 4. tvangsinnleggelse!
Den varte i ca. 14 dager, og i dag er hun ute igjen. Fra sin bakgrunn i det diplomatiske korps gjennom ca. 15 år, og hvor hun på 90-tallet fikk avskjed i unåde p.g.a. at hun ytret seg sannferdig om myndighetene og de politiske myndighetspersonene. De følte seg ille berørt, men hvem kan disse takke?

Hvorfor hennes 4. tvangsinnleggelse nå? Jo, Synnøve hadde proklamert at hun ville ytre seg om generelle overgrep i Norge, foretatt med myndighetenes velsignelse! Dette skulle skje i Geneve direkte til Torturkommisjonen og direkte til WHO.

Dette tåltes ikke, – og veien til Nordland Psykiatriske var ikke lang, og det var med bistand fra politiet!

Som det psykiatriske offer Arnold Juklerøds nærmeste pårørende, vil jeg nevne ham som kansje den mest kjente politiske fangen i Norge i nyere tid, – kjent ikke bare i Norge, men faktisk i hele verden, (undertegnede har med egne øyne sett brev poststemplet i Sør-Afrika og adressert som sådan, “Til Juklerud i Norge” og som kom fram til brakka på Gaustad, – Juklerøds bopel de siste 3,5 år av sitt liv). Juklerøds advokat, advokat Knut Rognlien, skrev i en pressemelding fra 7. september 1995 bl.a., sitat begynner: “Den person som protesterte og holdt seg til loven, ble ikke tatt alvorlig, men utdefinert som psykiatrisk tilfelle.
Dette bestyrker mistanken om at psykiatrien også i Norge er blitt brukt på politisk grunnlag overfor opposisjonelle og annerledes tenkende”, sitat slutt.

Synnøve Fjellbakk Taftø er en ener, ikke korrupt som mange av hennes motstandere er. Hun er redelig og sannferdig i all sin fremferd. Og med hennes sannferdige ytringer og hennes intellekt, ble hun “farlig” for ‘herrer som ønsket Norge inn i EU og for de som forhandlet fram EØS-avtalene, – da særlig hva gjaldt fiskerispørsmålene, – som stod hennes hjerte nærmest!

Pr. idag koker det på kysten blant fiskeribefolkningen over det horrible som myndighetene i g j e n har gjort mot Synnøve! Og de av myndighetene som min kone og undertegnede har vært i kontakt med enten pr. brev eller telefon eller begge deler, så som Helseminister, Justisminister, folk i Utenriksdepartementet, folk hos Regjeringsadvokaten osv. osv., virker det som om det er en litt heller nervøs stemning, (våre opplevelser). Inntil jeg begynte å arbeide med overgrep i psykiatrien, sommeren 1992, hadde jeg ennå min barnetro i behold:

I vårt land forekommer det ingen kobling mellom politikk, psykiatri og rettsvesen. Skulle det forekomme enkeltstående overtramp, så har vi da domstoler som vet å beskytte sine borgere, som lar alle saker bli “fullkomment opplyst”, som det heter.

Våre politikere er ikke korrupte. Legger du bevisene på bordet, så tar de straks affære. De dekker ikke over og fortier ikke lovbrudd hos myndigheter og rettsinstanser, men er rettsstatens og demokratiets fremste beskyttere. –

Ja, vi vil gjerne tro det er slik. Vi vil tro oss beskyttet av rettsstaten og demokratiet. Og av offentligheten, den frie presse. Dersom noen gidder å lese, da. Dersom noen våger å trykke.

Men vi har lært: Politikere, psykiatere og domstolene forblir i disse spørsmål en uheldig treenighet, en treenighet vi godt kan være foruten når treenigheten blir brukt som vi har sett i Juklerød- og Taftøsaken!

Alle illusjoner mistet jeg relativt fort. Og da Juklerødsaken var oppe i Stortinget 31. mai 1996 og det skulle stemmes over om det skulle nedsettes en offentlig granskningskommisjon, stemte bl.a. a l l e Kr.f’ere nei, (av de som var tilstede – 7 (syv) stk.) og disse var: V. Svarstad Haugland, A. Næss K. M. Bondevik, M. Aukan, H. Frafjord Johnson, O. T. Lånke og O. Holten.

Og jeg glemmer ikke den delegasjon som en tidlig vårdag 1995 var nede i Tyrkia for å besøke den politske samvittighetsfangen Zana. Det var Dem statsminister, Kirsten Kolle Grøndahl, Anne Enger Lahnstein og Kaci Kullmann Five.
Jeg så fru Five gråte på TV over hva hun hadde fått oppleve med møtet med Zana, men dette var tydeligvis glemt av den samme fru Five stemte nei sammen med Dem statminister når det gjaldt granskning av Juklerødsaken.

Om det gjorde inntrykk på fru Five og Dem statsminister da Juklerød døde 25. januar 1996 etter ca. 25 års tortur på Gaustad, vet jeg ikke. Jeg regner med at dette gikk smertefritt for dere begge (leses: alle politikere). Men en ting er sikkert, – psykiaterne tok livet av Juklerød!

Si meg Bondevik! – og vær ærlig nå! Hvorfor skal det være så langt mellom liv å lære! Du forkynner det kristne budskap, og skjønn meg rett: Det har jeg ikke noe imot, tvert om! Men det jeg har noe i mot er at du ikke lever etter det du forkynner! – hvertfall ikke overfor personer som stiller ubehagelige spørsmål til myndighetene og som blir diagnostisert for at de samme personene ikke skal ha således injurierende kraft.

Dette bør du få satt en stopper for! I mai d.å. skal de nye psykiatrilovene antageligvis vedtas. Jeg er skremt over hva som ligger på bordet som utkast pr. idag!
Juklerød er død! Synnøve lever – en ressursperson som bør bli tatt på alvor! Hennes diagnose bør du være mann for å få slettet Bondevik, du har n o k makt til det! Synnøve kan i mange år ennå yte landet Norge en uvurderlig arbeidskraft! Jeg avventer svar statsminister!

Ovennevnte opplysninger er dokumenterbare i en eventuell rettssak.

Bondevik får grei beskjed fra Synnøve Leseren oppfordres til å sende en melding her til Stortinget i Taftøsaken og spørre representanten om dette er i tråd med nyttårstalen til Statsminister Bondevik mot mobbing? Henvis til denne siden når du skiver. På forhånd takk!

Grunnlovens §§ 1, 112, 75 og Straffelovens § 83

Folkeaksjonen mot EU-medlemskap.

Siden ble sist oppdatert 08. Febr 2006 13:38:00
http://landsforraderi.123webhotell.no/html/saga.html

Tags:
About

Dissident Net

A transparancy and non-corruption of justice or people activity by

http://www.riksavisen.no

Calendar

August 2017
M T W T F S S
« Jun    
 123456
78910111213
14151617181920
21222324252627
28293031