Saturday, 21/10/2017 | 1:56 UTC+2

Eirik Finne

Post by relatedRelated post

Eirik Finne kom i 1956 hjem igjen til Norge som ferdigutdannet arkitekt-ingeniør etter noen år i utlendighet som også var jobbrelaterte. Finne snakker ca. 15 språk flytende, og hans matematikk-kunnskaper er viden kjent. Finnes teori om hvorledes plattformen Alexander Kielland skulle snues, førte fram, men i et brev til Stortingets industrikomite allerede i november 1975 advarte Finne mot å benytte denne typen plattform som Alexander Kielland representerte, i Nordsjøen. I mars 1980 inntraff altså ulykken, og 123 menneskeliv gikk tapt.

Vedr. brann i ventilerte tak kommer Finnes navn for alvor fram i rampelyset. Som den 3. ansatte i NBI (Norges byggforskningsinstitutt, ansatt 1956) overtar Finne sommeren 1959 saksbehandlingen vedr. årsakene til to mystiske branner i det nye Høyers Hotell i Skien i 1956 og i 1958. Eirik Finne hadde saksbehandlingen til den ble avsluttet med ombygging av taket i 1961 etter hans beregninger og endringsforslag. Flere branner i Høyers Hotell har ikke forkommet.

Eirik Finne legger frem for NBI-ledelsen resultatet av sine etterforskninger. Brannene skyldtes en bestemt tak-konstruksjon – ventilerte tak – som også var babyen til NBI. Eirik Finnes avsløringer vakte alminnelig bestyrtelse. Ingen tvilte på riktigheten, men ‘.

NBI ville ikke foreta seg noe, tross Finnes krav om alarmering av offentligheten og almenheten, og hva verre var: Eirik Finnes påpekning av at i branner går ofte menneskeliv tapt. Det var NBIs og vitenskapens prestisje som sto hindrende i veien for en alarm. Kritikken utvidet seg til den prestisjepregede forskningspolitikken. Myndighetene kunne ikke leve med dette, og fortsatt leve med Eirik Finne!

Både høsten 1974 og 1979 forsøkte Stortinget på å få Finne erklært sinnssyk og innesperret i galehus. Det er nå blitt offisielt bekreftet av Oslo politikammer. I brevet fra 1974, m/vedlegg, ble sendt gjennom Riksadvokaten og Eidsivating statsadvokatembeter til Oslo Politikammer, Kriminalavdelingen, med krav om forføyninger.

Undertegnede fikk utlevert saksdokumentene fra Stortingets aksjon gjennom brev fra Oslo politikammer datert 2. mai 1996. I 16 ½ år ble disse dokumentene holdt tilbake. Hensikten med utleveringsnektelsen var at saken skulle foreldes, slik at Stortingets kriminelle handling ikke kunne påtales tross fellende beviser.

Brannekspert Eirik Finne skulle ha psykiatrisk diagnose. Stortingspresident Guttorm Hansen benyttet seg av bl.a. ass. politilege Inger Thoen til dette, men da Finne tok med seg vitner på Politihuset, falt det hele i grus. Finne fikk heller ingen folketrygd før han var 74 år gammel, da med tre års tilbakebetaling, slik at han fortsatt mangler fire års pensjon.

Finnes møte med psykiatrien består av 8 – 9 elektrosjokk på Vinderen psykiatriske, kjemiske piller m/gift som gjorde at han mistet bl.a. tennene, samt fremspillet til Guttorm Hansen / Inger Thoen.

————————

PARADISET Norge
Skrevet av ‘B_mOnlines’, bmo@landsforraderi.no, 6.april.2005, kl.13:47

Norge et demokratisk land?

Utgangspunkt for diskusjonen: Juklerødsaken / Finnesaken!

«Den Norske Internasjonale Kommisjon for Politilover og Sosial Rettferdighet» – D.N.I.K. – ble etablert i Norge1976 etterat den som ble Kommisjonens første formann hadde lest en artikkel i danske Politiken samme år. Det fremgikk av artikkelen at den Internasjonale Politiorganisasjonen Interpol, var infiltrert av folk som hadde hatt en dokumentert bakgrunn som kollaboratør fra følgende land: Holland, Belgia, Sveits, Frankrike, Sverige (Revolver-Harry Sødermann), Portugal og Tyskland. Ialt 11 høytstående politiembetsmenn, som alle hadde unnsluppet lovens k o r t e arm i etterkrigstiden og de tendensiøse rettsoppgjør som foregikk i de okkuperte land, var involverte. Et av de verste eksemplene, var selvfølgelig Interpolpresidenten fra 1972 og sjef for Bundeskriminalamt Paul Dickopf, (se «diskusjonen» i Morgenbladet av oktober 1976). Dokumentene fra Berlin Dokumentasjons center viste at han ble uteksaminert fra Hitlers «Fuhrerschule», før han tjenestegjorde i SicherheitsDienst (SD, var som kjent den nazi-organisasjon som foretok politisk utrenskning blant motstandere av NAZI-regimet, og overtok ledelsen av Interpol med alle dens arkiver i 1938, ledet av Reinhard «Hangman» Heydrich).

Arkitekt Eirik Finne, kontaktet D.N.I.K. i forbindelse; se en kronikk i Aftenposten, den 6. september 1979, under tittelen «Menneskerettigheter i Teori og Praksis». Denne artikkel omhandlet ikke så mye nazi-spøkelset i Interpol lengre, men det faktum at Interpol’s vertsland, Frankrike ikke hadde ratifisert den universelle menneskerettighetsærklæringen i FN’s regi.

Straks etterat D.N.I.K. hadde hatt det første møtet med arkitekt Finne, ble det skrevet en rekke anmodninger til offentlige og halv-offentlige institusjoner, på Finnes vegne, hvor man bad om å få innsyn i henhold til «offentlighetslovens» paragraf 18.

Det var i kjølevannet på denne intense skriveaktivitet at arkitekt Finne fikk anmodningen om å møte opp for mental-undersøkelse på politipsykiatrisk kontor, Oslo Politikammer, oktober 1979 v/ass. politilege Inger Thoen etterat stortingspresident Guttorm Hansen hadde beordret Finne innlagt i Gale-Hus, dvs. tvangsinnlagt og isolert fra samfunnet på politisk grunnlag.

Arkitekt Eirik Finnes beretning, «En dag i Eirik Finnes liv», er fornøyelig lesning om de faktiske hendelser som løp av stabelen den dagen nede på Oslo Politikammer, fredag 19. oktober 1979. Imidlertid må jeg få lov til å tilføye at den kvinnelige psykiateren, Inger Thoen, utførte «bevisst eller ubevisst» en ganske flott piruett ute på gangen før hun flyktet inn på sitt kontor, da hun ble klar over at arkitekt Eirik Finne hadde tatt med seg to vitner. Det er min oppfatning at det er gått et stort ballett-talent tapt i denne psykiateren.

En ting som fikk meg til å spisse ørene ved den kroniske gjennomgåelsen av arkitekt Finne’s opplevelser, var den tildragelsen han var utsatt for ved «rettsoppgjøret» mot tidligere arbeidsgiver. Finne’s kommentar til første runde om at «det var som om at NAZI-Tyskland aldri hadde forlatt Norge», ble hengende. D.N.I.K. tok et initiativet til en bakgrunnssjekk på dommeren i saken, Fredrik Anton Zimmer.

Man fant ham i major Langeland’s bøker; «I dømmer – – for at I ikke skal dømmes» (ei bok som ble beslaglagt etter krigen da det kom frem ubehageligheter for norske myndigheter omkring rettsoppgjøret), som ekspedisjonssjef mener jeg det var i det nazifiserte justisdepartementet under okkupasjonen, (bibelsitater er nå engang effektive når det gjelder «motangrep» på skånselløse undertrykkere). Arkitekt Finne var forøvrig en av de som ville helst glemme okkupasjonens «ve og faser» – – han hadde jo vært aktivt med i sabotørgruppe som ung på Vestlandet, og var selvfølgelig ikke interessert i forlengelsen av minnet, og reiste til Sveits for å få seg utdannelse.

Det at psykiatere ble brukt mot Eirik Finne for å få han til å droppe det videre saksforløp i forbindelse med fokuseringen på de brannfarlige takkonstruksjoner, (ventilerte tak) er et meget suspekt faktum.

Et av de dokumenter D.N.I.K. oppnådde innsyn i i sin tid, var skrevet av dengang Riksadvokat L. J. Dorenfeldt, og oversendt statsadvokaten i Telemark, jeg mener det var fra 1969. Det viste at Riksadvokaten ikke anbefalte noen undersøkelse. En slik uttalelse veide selvfølgelig tungt i vektskålen, og alle mulige opponenter i saken har antagelig føyet seg pent inn i rekken bak Riksadvokaten.

Det å analysere hele hendelsesforløpet og mulige påvirkninger i Finnesaken er ikke enkelt – – dels fordi det er noen år siden det skjedde og dels fordi det ble arbeidet aktivt bak kulissene for å forsøke å stoppe ham. Finne lever i dag og er 77 år gammel, og er helt klar!

Dette kom klart til syne ved et besøk på overlege Settnes (en prominent psykiater) kontor i Oslo Helseråd, hvor arkitekt Finne og D.N.I.K. var i møte i forbindelse med journal-innsynsaken.

Man kan aldri glemme de klare og gravkalde ord, fra psykiaterens forstemmende verden, som ble sagt med fast overbevisning uten tilsynelatende motforestillinger: «Disse papirer (han pekte på 3 ark som lå på bordet med tekst-siden ned), kan de selvfølgelig ikke se, da de personer som har ringt inn opplysninger på deg, har krav på anonymitet». Og; «Det er disse opplysninger som er bakgrunnen for «behandlingen» av deg».

Etter dette møte med en av Norges mektigste menn, herre over liv og død kanskje, ihvertfall over flere menneskeskjebner enn det vi vil bry oss om å kjenne til, ble man ikke lenger i tvil hvem som var «syk» i denne tragi-komedie.

Det var krystallklart at mannen representerte et system som satte seg ut over lov og rett, og at mannen selv ikke var istand til å skjelne mellom hva som var riktig og galt her i livet.

Det største puslespill, lå selvfølgelig i å liste ut hvordan han han og hans likesinnede kunne innta en slik maktposisjon i samfunnet?

Dette spørsmålet opptok D.N.I.K. en del, i de etterfølgende år.

En ting som stod D.N.I.K. helt klart den gang, var at hvis psykiateren skulle til å selge sine tjenester på det åpne marked, hadde bestanden sultet ihjel for lenge siden.

Statsbevilgninger og sosialbudsjettet holder dem helt klart i live.

Finne-saken er ikke den eneste sak hvor psykiatere «begjærlig» lot seg misbruke av «politisk / økonomiske interesser», som også D.N.I.K. stiftet bekjentskap med over en syv-årsperiode.

I Arnold-Juklerød-saken, ble D.N.I.K. i sin tid «innbudt» til å se saken i justisdepartementet. Det var tydelig at man hadde overlatt «psykiatriske» vurderinger i hendene på den lokale legen, som Arnold nektet å ha noe med å gjøre. Som kjent nektet Arnold å la seg intervjue. Allikevel ble det utstedt en «diagnose» av landsbylegen, som effektivt bevirket fastholdelsen av tilbakedragelsen av skytebasbeviset. D.N.I.K. ble av en ekspedisjonssjef pålagt skriftlig taushetsplikt i forbindelse med innholdet av dokumentene, og opplyst om sitt straffeansvar hvis man brøt denne. D.N.I.K. skrev tilbake til Justisdepartementet den gang, at hvis det var foregått noe ulovlig i Juklerødsaken, så måtte selvfølgelig Justisdepartementet være interessert i å få det belyst. «Lovligheten» av tilbakeholdelsen av skytebasbeviset, på grunnlag av en «lekmanns» psykiatriske vurdering var selvfølgelig i beste tilfelle usikker.

D.N.I.K. skrev for mange år siden en artikkel i forbindelse med «gyldigheten» av å la en psykiater være øverste sjef for helsevesenet med undertittelen: «Fra hvilken tidsregning har vi i Norge begynt å måle folkehelsen med psykiatriske skyvemål». Artikkelen om psykiatrisk forvrengning av rettssystemet ble ikke skrevet av meg, men av en advokat borte i Rogaland allerede tilbake i 1976. Han stilte store spørsmål med hensyn til følgende ved å slippe psykiaterne til i rettssalene.

Psykiatrien og dens disipliner har dessverre innfiltrert flere felter enn helse- og justisvesenet.

Arnold Juklerød, tok fatt i skolesentraliseringen, som introduserte psykiatrisk «medisin» til skolebarn og vi fikk nye begreper som «hyperaktivitet» og dermed forsøksobjekter for RITALIN.

«Forfatteren» av skolesentraliseringen, Birger Bergersen, legger ikke skjul på i sin autobiografi «Modningsår» at det var rotte- og mus-eksperimenter eller eksperimentell psykologi som ble hans livsmotivasjon. Hvorvidt det var i kortene at Norge skulle stille eksperimentbarn til rådighet etter massemønstringen i skolesentraliserings prosessen, er ikke godt å vite. Hva vi vet er at vi ikke hadde «skolepsykologer» med tilgang til psykiatri diagnostisering før skolesentraliseringen. Vi vet også at Sverige fikk sin skolesentralisering før Norge og at det samme system ble innført der. Man skal huske på at statsminister Oscar Torp hentet hjem Birger Bergersen fra ambasaden i Stockholm for å gjennomføre skolesentraliseringen i Norge. Bergersen hadde nemlig lært dette i vårt naboland

Andre ting vi vet som er beskrevet behørlig i «The Leipzich-connection» er at det amerikanske lærerkollegiet (The Teachers College), ble innfiltrert av ideene fra tysk eksperimentell psykiatri, og at den sentidige fader for psykiatrien, Wilhelm Wundt, begynte sin karriere hos den prøysiske kansler Bismarch som militær psykologisk rådgiver, og klarte å motivere de militære ledere til å skyte franskmenn i den Tysk-Franske krig – under parolen at mennesket er bare et annet dyr.

Amerikanerne var meget mere tilbakeholdene med å slippe til sjelslegene som Arnold – (fred være med denne store norske kjempe i sin kamp mot de arrogante kverulanter som har satt seg opp som dommere over liv og død, og har påført så mange mennesker utrolige lidelser) – kalte dem. De kom ikke inn i det militære i USA før omkring den annen verdenskrig.

Arnold Juklerød har på mange måter vist veien. Jeg har tolket hans utrolige styrke tilbake til personlig integritet, til en sterk åndelig tro, og til en klippefast evne til å vise utholdenhet i en kamp mot de uopplyste.

Kampen mot den psykiatriske kreftsvulst som eter seg inn på så mange felter i samfunnet, og den store pengemaskinen som innvolverer «CNS» – forskning og produksjon av nervemedisin vil, hvis de får ture frem belaste sosialbudsjettet mer og mer, med mindre en «vekkelse» for moralverdier og nye etiske normer for hele helsesektoren avklares – (de ikke-psykiatriske helsedisipliner må engasjeres) – i en kontinuerlig-opplysnings-kampanje og våres kirkelige og åndelige institusjoner må befries for «psykiatriske inngrep» og tale uvesenet imot. Arnold har vist at åndelig styrke basert på høye moralske normer og verdier er et av de mektigste våpen mot den «psykiatriske forsøpplingen» av samfunnsverdiene.

Thore Lie,
Oslo.

—————-

Eirik Finne – arkitekten som fekk svi for sine meiningar:

Bok: Atle Knutsen: Eirik Finne og flammen som sluknet…, Samfunnstrykk, Elverum 1999

13.05. 1997, Dagen, s. 16 / Kort og godt / Psykiatri :
(Kopi / avskrift: FFN, rlh.)
Kommentarer til psykiaternes behandlingsmetoder

av Velaug Lie, Oslo.

Historiene som går i media viser oss noe av psykiatriens paranoide kamp for å overleve. Og dette til tross for at skytebasen fra Drangedal, Arnold Juklerød, har foretatt en durabelig sprengning i systemet. Resultatet ble at nå kan den vanlige mann og kvinne få kjennskap til deres såkalte “behandlingsmetoder” som er groteske overgrep satt i et gjennomtenkt og kynisk system.
06.10. 96 står det å lese i Dagen: “Venner får ikke besøke innesperret pasient.” Stedet er Gaustad sinnssykehus – og nederst på siden ser vi en gisselvokter som lener seg mot døra for å vise at et psykiatrisk offer skal behandles bak lukkede dører uten hensyn til offerets egne ønsker. Trass i den forannevnte sprengningen prøver de såkalte overlegne å hemmeligholde sine “behandlingsmetoder”.
Men vennene til Erik vet at menneskerettighetene gjelder også for psykiatriske offer, og derfor er det vår plikt å hjelpe et menneske som vi vet er i den ytterste nød og livsfare.
Undertegnede med flere ønsket å besøke Erik som også var en god venn av Arnold og som også ble nektet utgang! Vi ble møtt av en sykepleier som bare “lyver og lyver”! Han nektet oss all mulig kontakt med Erik med den begrunnelse at Erik ikke ønsket noen form for besøk. Vi opplyste sykepleieren om at det trodde vi ham ikke på, for vi visste hva Erik ville, og ifølge menneskerettighetene hadde sykepleieren ikke adgang / lov til å nekte oss besøksrett. Etter hvert fikk vi kontakt med Erik via mobiltelefon, og Erik kunne straks bekrefte sitt ønske om at han ønsket besøk! Sykepleieren ble informert om Eriks ønske, og at pleierens løgn nå var bekreftet. Vi besøkende så da straks ingen hensikt i å fortsette diskusjonen med en løgner. Men vi avtalte på mobiltelefonen at Erik skulle vinke til oss gjennom sitt fangehull når vi kom ut foran inngangen til Gaustad. Og noen trussel om å hente politi, slik overlege Randi Rosenquist hevder i media, var det ingen av oss som hørte.
Erik sitter på samme avdeling som Arnold. Erik er helt frisk, kun nedbrutt av mange års giftstoffinjeksjoner (kjemisk lobotomi) og gjentatte grove mishandlinger.
I nesten 29 år har han vært der. Og hvorfor Erik er på Gaustad, ja det vet han ikke selv en gang, kanskje kun hans nære familie – familie som han ikke har. Familien har støtt ham ut. Eneste forklaring Erik selv kan gi på dette spørsmålet, er at han kom til verden som uønsket barn.
Arnold benevnte psykiatriens galskap og dens virksomhet som en “faglig bløff” og “en skaftesløs kniv uten blad”, det vil si ingenting. Men Arnold Juklerød klarte å “bryte gjennom psykiatrien” og å sette diagnose på virksomhetens utøvere. For da den friske, pliktoppfyllende mannen fra Drangedal ble innelåst på Gaustad fikk han diagnosen “kverulant paranoia 297,0” med ukorrigerbare vrangforestillinger om myndighetene i skolesaken, og videre om at han var til stor fare for sitt eget og andres liv og helse.
Den 11.08. 1995 fikk Arnold Juklerød et dokument fra Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, om at han hadde rett i skolesaken, og dermed heller aldri har hatt noen form for vrangforestillinger om myndighetene! Den 09.09. 95 uttalte sjefslege Herlovsen til VG at han gratulerte Juklerød med seieren, men diagnosen kunne Herlovsen og ledelsen på Gaustad gjøre svært lite med. Om grunnlaget for diagnosesettingen var falt bort, endret ikke dette Gaustad-ledelsens syn på dette området. Vel, dette kan ikke undertegnede skjønne på noen annen måte enn at da må Gaustad-ledelsen selv sitte med diagnosen “ukorrigerbare vrangforestillinger”, for når grunnlaget er falt bort, må også diagnosen korrigeres i samsvar med bortfall av grunnlaget.

VELAUG LIE,
Oslo.

***

————–

PRESSE-OPPSLAG / Norgesavisen Samfunnsliv, nr. 1, 15. januar 1997 / Leserinnlegg, s. 3:

Åpent brev til Stortingets direktør Hans Brattestå

Fra Thore Lie, Oslo

På side 6 i VG den 5. desember 1996 er det et helsides oppsett om Gerrit Løberg som ble ansatt som Stortingets sikkerhetssjef i 1994. Fra dette siterer jeg følgende:
“Stortingets direktør Hans Brattestå sier til VG at han ikke er kjent med at Stortingets sikkerhetssjef har vært inne til avhør hos Lund-kommisjonen. Dette vil jeg derfor ikke kommentere. Det eneste jeg kan si, er at Løberg orienterte oss om sin bakgrunn da han ble ansatt. Hans kvalifikasjoner gjorde det enkelt å velge ham som sikkerhetssjef, sier Brattestå”.
Jeg tillater meg å spørre Dem, direktør Brattestå: Utgjorde den her etterfølgende saken endel av den bakgrunnen som Gerrit Løberg orienterte Stortinget om da han ble ansatt som Stortingets sikkerhetssjef, og var den en av de kvalifikasjoner som gjorde det enkelt å velge ham til stillingen?
Og saken er denne: I brev av 10.10. 1979 fra Politilegen i Oslo ble arkitekt Eirik Finne av Kriminalavdelingen ved Oslo Politikammer anmodet om å møte opp til en samtale med politilegen den 19. oktober 1979, – i anledning av at det var reist spørsmål om han var strafferettslig tilregnelig. Eirik Finne hadde med seg to vitner ved fremmøtet, og sammen fremsatte de krav om å få vite hva han hadde gjort seg skyldig i, hvem som stod bak forsøket på å få ham erklært sinnssyk og innesperret i sinnssyke-asyl, samt krav om å få utlevert alle dokumenter i forbindelse med dette forsøket. Men dette ble avslått av politiet. Senere forsøkte Eirik Finne i årevis å få utlevert disse dokumentene uten resultat. Først etter 16 1/2 år lyktes det meg å få utlevert saksdokumentene i brev av 2. mai 1996 fra Oslo Politikammer, undertegnet av Unni Fries Stepaschko, politiadjutant.
Dokumentene var åpenbart blitt holdt tilbake i så mange år for at saken skulle bli foreldet. Fordi de avslører at arkitekt Eirik Finne var blitt offer for kriminelle handlinger begått av norske myndigheter. I en rekke av saksdokumentene fremgår det nemlig at dette var en straffesak i hvilken Eirik Finne hadde status som siktet for forbrytelser. Dette er etter straffeprosesslovens § 97 en meget alvorlig rettshandling, som ville ha gitt Eirik Finne bestemte rettigheter, som f.eks. rett til en offentlig forsvarer, dersom han hadde fått vite det den gang i 1979.
Hele saken var en eneste kriminell handling begått av Stortinget, Stortingets Presidentskap og Stor tingspresident Guttorm Hansen, i det øyemed å få arkitekt Eirik Finne tvangsinnlagt og isolert fra samfunnet på politisk grunnlag. Dette fremgår av et brev datert 5. desember 1978 til Det Kgl. Justis- og Politidepartement fra Stortingets presidentskap, undertegnet av Guttorm Hansen, president. Og brevet ble fra Justisdepartementet sendt videre til riksadvokaten og derfra til Eidsivating statsadvokatembeter, som videresendte det til Oslo politikammer, Kriminalavdelingen før det havnet hos Politilegen.
På veien var brevet også en tur innom Kommunaldepartementet, som på den tid var Eirik Finnes øverste arbeidsgiver. Og alle disse “seriøse” instansene godkjente åpenbart Stortingets kriminelle handlinger. Av dokumentene fremgår det videre at alle de her nevnte delinkventene hadde benyttet Gerrit Løberg som sin lakei og håndlanger i forsøket på å få arkitekt Eirik Finne tvangsinnlagt. Dette fremgår av flere dokumenter og spesielt av en rapport datert 15.1. 1979, skrevet av politibetjent Gerrit Løberg i Kriminalavdelingen ved Oslo Politikammer.
I denne rapporten har Gerrit Løberg boltret seg i korrupte og kriminelle handlinger for å gjøre sin oppdragsgiver Stortinget til lags, – i den grad at han i sannhet har gjort seg fortjent til sitt Jernkors!!!
Rapporten vrimler av politimessige overtramp, som usannheter, utilbørlig press på andre personer til lovbrudd, etc. Var det denne servile slikkingen av Stortinget, Presidentskapet og Guttorm Hansen som kvalifiserte Gerrit Løberg så sterkt at han ble nærmest selvskreven til stillingen som Stortingets sikkerhetssjef, herr Stortingsdirektør Hans Brattestå?
I går sprang bomben, – eller er dette noen bombe, har vi ikke blitt vant til at overvåkingspolitiet gjør som dem vil – Berge Furre ble overvåket mens han satt i Lund-kommisjonen, en kommisjon som nettopp skulle granske de hemmelige tjenestene.
Finne-saken er trakassering på sitt aller verste og bare viser at vi har politiske fanger her i landet. Og at vi har politiske fanger her i landet, fikk vi et udiskutabelt bevis på den 11. august 1995, da i et brev fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet til Arnold Juklerød som innrømmes at skolemyndighetene handlet i strid med folkeskoleloven da Holtane skolekrets i Kragerø ble vedtatt nedlagt i 1962/68. Stortinget ble ført bak lyset, – og som Juklerøds advokat skriver i en pressemelding fra 7. september 95, – “dette bestyrker mistanken om at psykiatrien også i Norge er blitt brukt på politisk grunnlag overfor opposisjonelle og annerledes tenkende”.
Hadde de lett litte grann Brattestå, så ville det være mulig å finne en annen kandidat som hadde et mer nyansert syn på dette med Menneskeverd, og vært mer lojal mot et sant Demokrati og en Rettsstat som Norge kunne være bekjent av å være. “Let så skal dere finne”, står det visst et sted.

Thore Lie, Oslo

P.S. – I hvilken lov står det at Stortinget, Presidentskapet og Stortingspresidenten skal forlange norske vitenskapsmenn tvangsinnlagt i galehus, når de advarer mot farer som truer samfunnet? D.S.

Tags:
About

Dissident Net

A transparancy and non-corruption of justice or people activity by

http://www.riksavisen.no

Calendar

October 2017
M T W T F S S
« Jun    
 1
2345678
9101112131415
16171819202122
23242526272829
3031